feriemodus.

Ferien nærmer seg med stormskritt, jeg kjenner det skal bli deilig å slappe litt av. I år blir det ikke mer enn to uker, i og med at jeg var i permisjon med lilletutta mi i fjor. Får man barn, får man ikke mer feriepenger enn for de femten første ukene (?) om jeg ikke tar helt feil. Og det er jo ikke mye å skrive hjem om, pengene er allerede borte. Heldigvis er vi to om økonomien, derfor skal det nok gå bra. I år går turen til hytta i Sverige, der skal vi være en lang helg, deretter setter vi oss på flyet til Estland. Jeg og Lisell skal dit for første gang, det blir spennende. Blir fint å møte litt slekt vi aldri har møtt, syns det er viktig, spesielt også for lillemor. Heldigvis skjønner hun estisk, i og med at pappa kun snakker morsmålet sitt med henne.. Ganske fint å ha en tospråkelig datter. fordelaktig både for henne og for familien hennes.

Jeg er litt spent på å fly med henne, da det blir første gang. Redd hun skal få vondt i ørene, også er det jo dette med å sitte stille såpass lenge. Eller, halvannen time er kanskje ikke så altfor lenge, men utifra hvordan hun takler å kjøre bil, frykter jeg det værste. Men den tid, den sorg.

God sommer da!

guttebassen på seven eleven.

Han som jobber på seven eleven som jeg skrev om for litt siden, han er fortsatt like retardert. Eller, han er vel mest et morsomt innslag på mårran, men jeg blir så flau på hans vegne. Lille guttepjokken, ikke større enn en gylden halvmeter (overdrevet i aller høyeste grad). Han leker helt sjef, i går da jeg kom inn sa han " oj, så godt du lukter! Hva heter parfymen din? Jeg skal kjøpe gave til lillesøsteren min skjønner du, så tenkte jeg den lukten hadde passet henne". Jeg måtte flire litt, men så gav han meg iphonen sin da, oppslått på sånn "note-app". Og der skrev jeg altså ned navnet på parfymen min for at han skulle kjøpe gave til søsteren sin. Haha, han er så rar.. Og i dag når jeg kom inn så sier han sin vante "hey hey sjef!", men i dag måtte han også legge på "hva heter sjefen?". Og bare.. "Silje. Ha en fin dag!". Og så tok jeg kaffen min og forta meg ut døra før jeg døde ihjel av kleinhet. 

Han skal ha for at han er imøtekommende og serviceminded, det er ikke så ofte du møter så imøtekommende mennesker i en kiosk. All ære til han. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg er en utadvent og serviceminded person jeg også, men jeg klarer også å begrense meg. Til en viss grad. Alt med måte. Jeg tror ikke guttebassen på seven eleven vet hva eller hvem måte er. Jeg vet ikke hvem eller hva måte er jeg heller når jeg drikker øl. Men det er en helt annen historie.

 

Med alderen kommer nervene.

Jeg husker det som om det skulle vært i går at jeg og søstra mi sto å trippa i kø, for å ta de mest halsbrekkende attraksjonene i fornøyelsesparken. At vi faktisk gleda oss og ikke ofra det å være redd en eneste tanke. Nå kan jeg med hånden på hjertet si at den tiden er over for lengst. Forrige helg var jeg på Grøna Lund i Stockholm, og det er vel over ti år siden sist jeg var på tivoli, ihvertfall! Ikke i min villeste fantasi kunne jeg forestille meg at jeg har blitt så pysete. Det var strålende sol, varmt og deilig. Nesten for varmt. Men formen var upåklagelig, og tanken om en kald pils gjorde humøret enda bedre, til tross for at jeg hadde en mild rødvinsskallebank fra kvelden i forveien. Ingenting er som en liten justeringspils dagen derpå! Og med de tankene, og med formen fra fredagen følte jeg meg egentlig klar for (nesten) alt, til og med å bli heist hundre og tjue meter opp i lufta, kun i et par tynne kjettinger. Kjempeambisiøst av meg, det må jeg si.
For da vi hadde stått i en helvetes kø i over halvannen time, hadde jeg lagt fra meg både humør og godt mot halvveis i køen og ville egentlig bare ned på bakkeplan for å få meg en kald pils igjen. Men fra alvor til alvor, da jeg hadde fått plassert stumpen i denne morderhuska, kjente jeg bare tjue meter opp i lufta at jeg angra værre enn verst. Da jeg trodde vi hadde nådd toppen, hadde vi såvidt starta, og det skulle jeg få merke, for da vi begynte å komme opp i hundre meter, begynte turbulensen. Turbulens mens man henger å dingler med beina og ser utover masse vann og andre skrikende unger. Herregud. Jeg lukka øynene, håpa på det beste og forbannet meg selv for å ha brukt halvannen time av livet mitt for å utsette meg selv for sånn pine. 

Aldri har jeg vært så glad for å sette beina på jorda igjen. Men så gav jeg meg ikke med det. Neida, kunne jo ikke være no dårligere enn de andre, så jeg heiv meg  blandt annet med på en "attraksjon" som het INSANE, og navnet forklarer alt. Helt INSANE. Du sitter uttapå berg og dalbanen, i en stol som kan spinne rundt, mens du blir kasta utfor et helvetes stup mot havet, og nedover hele greia til du havner på huet der hvor du starta igjen. At folk gjør dette frivillig flere ganger på rad er for meg helt uforståelig.


l
Aldri mer. Og sånn har det altså blitt. Gamla på tur, med hodepine og døden i hvitøyet konstant. At det skal gå an å bli så pysete på bare noen år.. Jeg gruer meg til Lisell blir så stor at hun vil dra meg med på disse dødsmaskinene. 

Men utenom å ha forkortet livet mitt med noen år etter all denne frykten, kan jeg også meddele at jeg har kost meg masse med verdens beste Eli. Vi har drukket vin, øl og vært turister på tur. Deilig med sånn skikkelig mammafri og bare være på ordentlig jentetur. Trengs absolutt av og til =)

DIY- pusse opp vitrineskap

For ca tre år siden kom jeg over et vitrineskap på finn.no som skulle gis bort. Et skikkelig varp! Det var når jeg hafde begynt å bry meg litt om interiør, og jeg hadde akkurat kjøpt ny svart sofa og et bombay kistebord. Mahogni. Og det var også dette vitrineskapet. Det siste året har interiørinteressen kommet gradvis. Jeg har irritert meg over alle de mørke møblene mine. I går gikk jeg til verks og begynte å pusse ned hyllene innvendig. Jeg angra med én gang, så jeg pussa et par hyller og dreit i resten.


Jeg begynte å grunne hele dritten isteden. Foreløpig har jeg trua, men herregud for en pirkete jobb! Men jeg ble ihvertfall ferdig med hele skapet innvendig og utvendig. Mangler bare dørene og hyllene. Jeg unnet meg et glass rødvin fordi jeg var så flink! Gleder meg til å bli ferdig, gleder meg til å innrede på nytt. Yey!

løk i strømpe.

Jeg har seven eleven rett uttafor døra mi, og det er ikke sjeldent jeg tar turen innom der for å kjøpe røyk, mineralvann, etc. Det er en fyr som jobber der, en liten stutt-tjukk asiater av et eller annet slag, som tror han eier hele verden. "Hey hey sjef" siern nesten hver gang det kommer inn en kunde. Også prøvern å legge inn en liten smalltalk sånn ca hver gang jeg er innom. Jeg blir jo egentlig bare pinlig berørt av hele guttebassen, men prøver å legge meg på samma bølge som han, bare for at han ikke skal miste selvfølelsen helt. Her i forrige uke kommer jeg inn og skal kjøpe røyk. "20 prince mild" sa jeg , også plukkern ned en pakke med EKSTRA MILD, og jeg bare "PRINCE MIIIILD!", også klørn seg i panna, tar en tipakning og jeg bare "Eh, god morgen, våkn opp, hallo i luken, 20 PRINCE MILD!". Også klør han seg i panna igjen, holder hånda forran ansiktet og gjesper, sånn for å understreke at han er dødstrøtt og sliten, og sier "Sorry, hihi, har jobbet i 16 timer, er så sliten." Og jeg bare "Ok lykke til, hadetbra!".

Jeg dævver av at han liksom prøver alt han kan for å få medlidenheten min, men jeg kunne jo egentlig ikke gitt mer faen. Og en av de neste dagene jeg kom inn der, så kommer jeg til kassa da, så står han ved benken som er plassert på andre siden av kassa. En arbeidsbenk vel og merke. Og der står han med en løk på fjøla, og den andre i hånda. Du vet sånn topakning med løk i nettingstrømpe. Og der står han altså og skal putte den andre løken inn igjen i nettingstrømpa! Og styrer så fælt! Og jeg skal jo liksom rekke bussen da, så jeg ser på han og sier "ER DET VIRKELIG NØDVENDIG Å KLE PÅ LØKEN!?" med en litt ironisk tone selvsagt, så flirer han og sier "hoho, kle på løken, ja nei, hihi".Ærlig talt. Syns han at det er viktigere å stå der å fikse løken mens jeg står der og venter på å bli ekspedert? Kanskje han syns han virker viktig der han står og "jobber"?. Jesus Kristus. 

 

Litt, veldig, ganske redd.

Jeg ser på meg selv som relativt uredd. Alltid vært ganske verdensvant og ukritisk til omverden og tror det beste om de fleste til det motsatte er bevist. Har fått mye pepper for det, at jeg burde være mer kritisk og skeptisk, og kanskje er det noe i det, men jeg for min del trives ganske godt i mitt eget univers og har tenkt til å fortsette med det. Helt til det motsatte er bevist selvsagt.

Apropos univers. Er det noe jeg alltid har vært redd for, så er det universet. Jeg får helt angst av å lese om det eller høre om det. Jeg kan finne på å starte på en artikkel om det, men finner meg selv med hjertebank og kaldsvette når jeg er halvveis og for langt ut i galaksene. Kanskje ikke så ille som kaldsvette, men det blir så ille at jeg får lyst til å ringe en venn for å komme på andre tanker. Sånn har det vært så lenge jeg kan huske .

Folk er redde for edderkopper og skumle menn i mørke bakgater. Jeg er livredd vår egen årsak til eksistens. Sprøtt, men sånn er det altså. I naturfagen på skolen måtte jeg ut å lufte meg i læren om verdensrommet. Glad jeg er ferdig på skolen.
God tirsdag!

Hverdagslykke..

Lykke kan være så mangt. Én av de beste ting i verden er å komme hjem fra jobb, vrenge av seg BH-en og hoppe rett i joggisen. Følelsen av å sette gluggene fri fra en lang dag i fangenskap er unektelig noe av det beste jeg vet. Ordentlig hverdagslykke kan også være å stå opp og ikke trenge å fikse stålulla på toppen av kroppen. Dette er selvsagt mer sjeldent enn nevneverdig. Våkner aldri med vakkert hår eller presentabelt fjes. Takk gud for L'Oréal og Max Factor. Og rettetang.

trusevin

Det er endelig fredag og hu mor har fått planta kroppen godt nedpå sengekanten. Med et glass vin sitter jeg i bare trusa, singlett og nynner til listepop på spotify. Jeg har gjort unna en skikkelig omgang med husvask, og derfor sitter jeg i bare trusa. Gammel vane. Før i tia, når jeg var singel og barnløs hadde jeg fast vaskedag på torsdager, kun iført truse og t-skjorte. Da hadde jeg som regel en gammeldansk på lur, som regel også en øl. Dette var fast rutine i mange år. Hvis jeg på noen måte kom til å gjøre noe annet og måtte bryte torsdagsvasketradisjonen min, ble den heller forflyttet til søndag. Men søndag var som regel en dag jeg måtte vaske etter vors og nach uansett, så det blei ikke så veldig stor forskjell på det. 

Nå når jeg er relativt etablert har denne torsdagsrutinen utgått, og jeg vasker og rydder heller bare når jeg har overskudd og det absolutt trengs. Men så blir det heller ikke grisemøkkete her da. Hybelkaninene hopper litt rundt, men det får man leve med i en ganske hektisk hverdag. I dag har moren min hentet lillegull i barnehagen, så hun skal være der til i morgen. Da er det deilig å gjøre unna sånne ting som ellers ikke blir gjort fordi all oppmerksomhet går til å underholde en liten jente. Trenger å ha litt fri iblandt.

Og da hører det også med å ta seg et glass med noe godt. Jeg kjenner jo etter bare ett glass at jeg får et lite sug etter å finne på noe, men jeg skal la det være med suget, for jeg er tilnærmet blakk og kjenner at forkjølelsen driver å murrer baki halsen. I kveld blir det hjemmelaga pizza, litt mer vin og bare slækking på sofaen. Gleder meg til å hente Lisell i morgen, savner henne allerede.

(Her er et bilde jeg tok av meg selv tidligere i år)

Tata!

Bar asfalt...

Tøysko og skinnjakke. Himmelen er blå, klokka er kvart over seks. Jeg står på skøyen stasjon og venter på neste buss til vækerø. Den kommer ikke før om sju minutter, jeg har allerede stått her i åtte. Frosne tær og gåsehud på armene. Men nå er det vår, endelig, så på tross av alt jeg allerede har klaga på er det helt ok å stå her å fryse litt.

I dag er jenta mi sytten måneder. Helt rart hvor fort tiden har gått. Nå babler hun og er så morsom. Er så stolt av den sterke lille personen jeg har lagd. Nydeligste i verden! Hurra for Lisell, hurra for tirsdag!

Du tror du er trygg...

Men når sant skal sies finnes det ikke sikkerhet for noenting. Plutselig begynner sidemannen på trikken å skyte, eller en bombe går av i folkemengden du befinner deg i. Det er ekkelt å tenke på hvor mange gærne og destruktive mennesker det finnes der ute. Akkurat nå sitter det en trist jævel å planlegger å drepe. Og vi kan ikke gjøre noe med det, det kan være den du minst venter det fra.

Å bla opp på nyhetene nå er helt forferdelig. Så mye dritt, hvor er solskinnshistoriene? Til og med på lille torshov, der jeg bor har det tatt helt av i det siste. Og jeg har selvfølgelig en lei tendens til å havne midt i det. Som når jeg skulle ned å kjøpe sushi. Da havna jeg midt i et sigøyneroppgjør med knivstikking og det som værre er. Jeg holdt på å gjøre på meg. True story! Neida.

Uansett. Jeg stemmer for at alle bare kan være happy go lucky, ta en øl og gi sidemannen en klem. Vi skal uansett dø snart, helst naturlig og ikke av at noen skal få "æren" av å ta oss av dage. Makan.

Les mer i arkivet » Juli 2013 » Juni 2013 » Mai 2013
siljur

siljur

23, Oslo

"Her er det plass til alle" sa kjerringa og kjørte hele slekta inn i føderøret.

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits